Ansatte på skoler og i barnehager trenger kunnskap om nøtteallergi
Skoleledelsen, lærerne og barnehagepersonell trenger kunnskap om hva nøtteallergi er, hva som ligger til grunn for allergiske reaksjoner, hvordan reaksjoner kan gjenkjennes og hva de skal gjøre dersom en elev får allergiske reaksjoner. Det bør være like naturlig å trene på å håndtere alvorlige allergiske reaksjoner som å øve på hjerte- og lungeredning.
Et godt samarbeid mellom hjem og skole er avgjørende for en trygg og smidig håndtering av nøtteallergi hos barn.
Hva er en «nøtt»?
I disse anbefalingene brukes begrepet «nøtt» slik det er vanlig i dagligtale. Nøtter er botanisk sett svært forskjellige, noe som betyr at allergi mot én type ikke nødvendigvis gir reaksjon mot alle typer.
Peanøtt omtales i dagligtale ofte som en nøtt i likhet med hasselnøtt og andre nøtter som vokser på trær (trenøtter). Dette er feil. Peanøtt er en belgfrukt og utvikles i jord (svensk: jordnöt), og har mest til felles med andre belgfrukter som erter, bønner, lupiner, linser, kikerter og soyabønner.
Typiske trenøtter med botaniske likhetstrekk er hasselnøtter og kastanjenøtter. Andre typer nøtter slik som valnøtter, pekannøtter og mandler, er derimot eksempler på steinfrukter mens kokosnøtt er en palmefrukt.
Mandel, som er i nær slekt med aprikoskjerner, gir vanligvis ikke (unntak finnes) like alvorlige reaksjoner som andre nøtter. Cashewnøtt og pistasjenøtt er botanisk sett frø og er i slekt med mango. Muskatnøtt og sheanøtter er ikke i slekt med verken nøtter, mandel eller jordnøtter.
Betydningen av de botaniske forskjellene er at en person kan reagere for eksempel på hasselnøtt men tåle peanøtt – eller motsatt. Andre igjen reagerer på både peanøtter og hasselnøtter og ofte også på andre nøtter. I denne sammenhengen bruker vi begrepet «nøtt» uavhengig av botanisk opphav, fordi betydningen for barnet generelt er den samme, uavhengig av hvilke type nøtt de reagerer på.
Dette er nøtteallergi
Allergi er en immunologisk reaksjon mot et vanligvis ufarlig protein (eggehvitestoff), et allergen. En reaksjon mot allergener som påvises enten ved blodprøve eller ved hudprikktest, kalles allergisk sensibilisering. Opp mot halvparten av ungdommer i Norge er nylig vist å være allergisk sensibilisert, selv om mange av dem ikke merker noe når de eksponeres for allergenet.
Dokumentert matvareallergi rammer om lag 5-8 prosent av befolkningen, mens mange flere oppfatter selv at de har allergi eller intoleranse mot matvarer. Mange er mangelfullt utredet. Det anslås at omtrent 1,5 prosent av barn og unge har peanøttallergi. Langt flere (rundt 8 prosent) tester positivt på peanøtt-protein ved blodprøve, uten å ha opplevd symptomer etter å ha spist peanøtt. Etter såkalt provokasjonstest har kun 0,2 prosent «reell» allergi mot peanøtter.
Allergisk reaksjon mot nøtter oppstår vanligvis når nøtter spises i ren form eller som del av annen mat. Ferdigmat skal være merket om den inneholder nøtter. Mer sjelden og mest hos små barn, kan det å ta på matvaren og deretter ta på hud eller i øyne eller putte fingrene i munnen føre til en allergisk reaksjon.
Tid fra eksponering (inntak av matvaren) til reaksjon kan variere fra minutter til flere timer, men ved alvorlig allergisk reaksjon viser symptomene seg som regel innen få minutter.
Allergiske reaksjoner på nøtter kan variere fra kun beskjeden kløe i munnen til alvorlige reaksjoner og i svært sjeldne tilfeller død, avhengig av en rekke faktorer. Mange som har påvist sensibilisering har ingen, eller kun milde og forbigående symptomer, når de eksponeres for matvaren. De vanligste symptomene er kløe og ubehag, i eller rundt munnen, mens magesmerter, kvalme, oppkast og/eller diare også er relativt hyppige.
Utslett eller hevelse i hud og slimhinner er heller ikke uvanlig. Reaksjon i luftveier med pustebesvær, hoste, heshet, stemmeforandring og/eller nysing er tegn på alvorlig allergireaksjon.
Alvorlige reaksjoner som allergisjokk (anafylaksi) er en akutt og livstruende reaksjon, men disse reaksjonene er sjeldne. Alvorlige reaksjoner er vanligere hos barn og unge enn hos voksne, men dødsfall forekommer likevel uhyre sjelden. I Sverige har antall dødsfall på grunn av anafylaksi gått ned fra omtrent fire per år på 1990-tallet til ett hvert fjerde år på 2000- tallet.
Det er stor variasjon i hvor mye en person med nøtteallergi må spise før symptomer opptrer. Noen får symptomer etter å ha spist mat som inneholder spor av nøtter, mens de fleste må spise en større mengde før de får symptomer. Det rapporteres at noen kan få alvorlige reaksjoner bare det åpnes en pose med nøtter i samme rom (luftbårne allergener), noe som har gitt opphav til forbud mot nøtter på fly, i skoler og andre steder. Det er høyst usannsynlig at luftbårne allergener gir alvorlige reaksjoner.
Likevel skaper frykten for å bli utsatt for nøttestøv fra omgivelsene stor engstelse blant barn med nøtteallergi og deres foresatte. Klinisk erfaring og enkelte studier tyder på at det kun er en svært liten andel av de med alvorlig peanøttallergi som får allergiske reaksjoner etter å bli utsatt for peanøttstøv fra luften omkring – og da med milde symptomer.
Utredning av nøtteallergi
Mistanke om nøtteallergi skal som oftest utredes i spesialisthelsetjenesten. En «positiv» blodprøve eller prikktest alene er ikke tilstrekkelig for å diagnostisere nøtteallergi.
Informasjon om type og alvorlighet av symptomer, tid fra eksponering til symptomene viste seg og mengde nøtter som ble inntatt forut for symptomene, ligger til grunn for vurderingen av om det har vært en allergisk reaksjon.
En allergisk reaksjon må dokumenteres ved positiv prikktest eller blodprøve. I tillegg må det ofte gjennomføres provokasjonstester der det gis aktuell matvare i veldig små og deretter økende doser for å avklare om barnet tåler nøtter eller ikke. Slike undersøkelser er regnet for «gullstandarden» for å diagnostisere matallergi. Ved provokasjonsundersøkelser kan det fastslås om det foreligger bare «sensibilisering» eller om det skjer en allergisk reaksjon hos barnet ved inntak av nøtter, og etter hvilke mengde reaksjonen skjer.
Slik utredning er avgjørende for å fastslå både mengde som tolereres, hva slags reaksjoner som kan forventes, og hvordan slike reaksjoner skal behandles. Den som får anafylaksi på en svært liten mengde, er i risikosonen for å få ny anafylaksi ved eksponering.
Milde allergisymptomer som kløe i munnen eller lett ubehag går som regel over av seg selv.
Hvis barnet reagerer med anafylaksi (allergisk sjokk) på et allergen, må barnet utstyres med adrenalinpenn. Adrenalin som gis umiddelbart ved allergisk reaksjon, er den aller viktigste behandlingen ved anafylaksi (allergisjokk).